Ingeborg Johansen var ei ekte frøyværing og et kvinnfolk utenom det vanlige. Hun hadde en arbeidsvilje som var de færreste forunt, og en stå-på-vilje som mange av mannfolka på øya kunne se langt etter. Det kom nok godt med da hun og ektemannen Karl kjøpte Kvervagården i 1884. Tredje juledag hadde det unge ekteparet vært av gårde og kjøpt seg gård og tomt, «med alle herligheter og rettigheter», som Ingeborg selv skal ha beskrevet det som. I virkeligheten var det ikke annet enn et vindskjevt fjøs og en tynnslitt brygge, men Ingeborg og Karl var fornøyde. Dette kunne da bli et godt sted å slå seg ned? Det og mer til, skulle det vise seg. Om ikke lenge var Kvervagården blitt et lite handelssentrum på Frøya. Ingeborg og Karl åpnet landhandel, som var i drift allerede før de fikk ordnet med handelsbevilgning. I 1893 fikk gården også rutebåtanløp fra Trondheim, og to år senere kom det poståpneri på eiendommen. I 1900 fikk Kverva rikstelefon, og gården åpnet telefonstasjon.

En tragedie på Kverva

Det var travle og gode tider for familien Johansen. Handelsvirksomheten blomstret, og familien vokste. To ble til tre, og slik fortsatte det til Ingeborg og Karl hadde syv barn løpende rundt på gårdsplassen. Snart skulle de likevel bli én mindre. 14. mai 1907 gikk den første rutebåten fra Kristiansund til Kverva. Det som skulle bli en milepæl i Kvervas historie, ble i stedet en tragedie. Båten gikk rundt og forliste. Karl kom seg på land, men ikke uten konsekvenser. Like etter ulykken ble han syk med tuberkulose. Det skulle han leve med i seks år, før han døde i 1913, kun 49 år gammel. Karl etterlot et stort tomrom på Kverva. Ingeborg hadde mistet sin mann, og deres syv barn hadde mistet sin far. Likevel fortsatte Ingeborg fremover, hun søkte tilflukt i arbeidet.

Ingeborgs eksporteventyr

Nå syntes motgangen å komme på samlebånd for Ingeborg. Knapt et år etter at hun hadde lagt mannen sin i jorda, brøt første verdenskrig ut og sendte hele landet inn i økonomisk tørke. De mange som livnærte seg av fiske på Frøya måtte legge båtene til kai og vente på bedre tider. For selv om det var nok av fisk i havet, var det nå ingen som hadde råd til å kjøpe den. Da var det naturligvis en del som klødde seg i hodet og hevet et øyebryn da enka på Kverva bestemte seg for å gå til oppkjøp av all fisken hun fikk tak i. Men Ingeborg hadde en plan. For selv om det ikke fantes kjøpere på Frøya, fantes de andre steder. I løpet av kort tid klarte hun egenhendig å få på plass et eksportsystem hvor hun fraktet flere hundre tonn med fisk til et krigsherjet Europa. Akkurat hvordan dette gikk til er det ingen som vet, men at det var godt for driften på Kverva var sikkert. Om litt hadde Ingeborg ekspandert driften, både til sjøs og på land.

Det finnes et gammelt ordtak som sier at medgang avler motgang, og historien om Ingeborg var intet unntak. I 1918 kjølnet krigen, og med det, Ingeborgs eksportvirksomhet. Nå var gode råd dyre. Forretningsekspansjonen hadde kostet, og hun hadde opparbeidet seg mer gjeld enn hun klarte å håndtere. Det bar mot konkurs for Ingeborg Johansen. I 1921 stoppet handelsvirksomheten på Kverva. Konkursen var et faktum, familien var i ferd med å miste gården. Redningen skulle likevel komme, i form av en svigersønn fra Amerika.

Mot vestre utkant av Frøya ligger en liten øygruppe ved navn Dola. Her ble Sigurd Witzøe født i 1885, samme år som handelsvirksomheten startet på Kverva. I 1888, tre år senere, fikk Ingeborg og Karl sin første datter, Inga Margrete.

I 1911 kom Sigurd hjem, og det sto endelig bryllup på Kverva. Like etter bryllupet bosatte Inga og Sigurd seg i Bustvika, noen få kilometer unna. Sigurd investerte sparepengene sine fra Amerika og bygget både hus og brygge. Samme år startet paret også handelsvirksomhet. Det så ut til å gå bra for det unge ekteparet Witzøe. Før konkursen ba Ingeborg svigersønnen sin om han ikke kunne kjøpe Kvervagården av henne, slik at den kunne bli i familien. Jo, det kunne han vel, men først skulle han la den gå til konkursbo. Sigurd var nemlig ikke helt uten forretningsteft, han heller. Han visste at om han kjøpte konkursboet, fikk han en mye bedre pris og større råderett over gården, selv om det kanskje ikke var helt etter svigermors ønske. I 1922, et år etter at Ingeborg var slått konkurs, kjøpte Sigurd gården. Det skulle likevel ta fem-seks år før han og Inga flyttet fra Bustvika til Kverva, sammen med sine fem barn.

Tøffe tider på Frøya


Heller ikke Inga og Sigurds tilværelse på Kverva skulle bli helt uten utfordringer. Da ekteparet flyttet til gården i 1927/28, var det trange tider i landet. Nedgangstidene og ettervirkningene av første verdenskrig hadde rammet Frøya med full styrke, og de aller fleste innbyggerne på øya slet med å betale skatter, renter og avdrag. I 1927 dro Sigurd til Oslo som en del av en tremannsdelegasjon, for å forhandle med styresmaktene og innhente finansielle midler til øya. I Aftenposten 6. desember 1927 kunne man lese et innlegg signert Sigurd Witzøe og hans to meddelegater, Hans Ruø og Enok Jørgensen. Det hadde tittelen «Sør-Frøya trenger 6 000 kroner til jul», og beskrev et øysamfunn som manglet både mat og klær.

Til tross for nedgangstidene, satte Inga og Sigurd i gang med utvidelse av landhandelen. Etter gode år ved handelsvirksomheten i Bustvika hadde paret spart opp nok penger til å utvide med både tilbygg og strømaggregat. Snart hadde Kverva både våningshus, butikk, bedehus, fjøs og brygge – alt med elektrisk belysning. Kverva viste seg å bli et viktig samlingssted i krisetiden. Landhandelen forsynte øyas innbyggere med både matvarer, jordbruksredskaper, arbeidsklær og metervarer. I tillegg strømmet det daglig til med folk som skulle hente eller sende post, bruke telefonen, eller reise med båt fra brygga. Men til tross for hardt arbeid og et tilsynelatende pulserende handelssentrum, var inntektene lite å skryte av. Folk på øya slet fremdeles økonomisk, og mange handlet på kreditt. Men Inga og Sigurd var sparsomme og snudde på krona, og mot alle odds fikk de driften til å gå rundt i hele 25 år, til neste generasjon overtok driften i 1953. 


I 1953 skjedde det et generasjonsskifte på Kverva. Ingeborg døde 89 år gammel, 40 år etter sin kjære Karl. Inga og Sigurd, som nå hadde blitt 65 og 68 år gamle, overførte gårdsdriften til sin eldste gjenlevende sønn Karl (til daglig kalt Kalle) og hans kone Maren. Noen måneder senere ble deres andre barn, Gustav Witzøe, født. Til tross for gode tider i store deler av landet, skulle 50 og 60-tallet by på flere utfordringer for frøyværingene. Byene vokste, og stadig flere flyttet fra distriktene. Skolen på Kverva stengte, og det ble vanskeligere for Maren og Kalle å finne arbeidskraft til gården. Færre folk førte til mindre handel, og butikken ga stadig lavere avkastning. I tillegg begynte huset å bli gammelt og trekkfullt, og hadde sårt behov for renovering.

Handelssentrumet som Maren og Kalles foreldre og besteforeldre hadde startet og utviklet, ble nå umulig å opprettholde. Likevel drev de gården etter beste evne, med butikk, post, telefon, drosje og gårdsdrift. De hadde kyr, sauer og en hest. Melka fra kyrene solgte de til et meieri på Hitra, og en stund drev Kalle tørrtare- og laksemottak. De bygget også et nytt hus som de selv flyttet inn i sammen med sine fem barn, litt lenger opp i veien. Inga og Sigurd ble boende i gamlehuset. I 1966 døde Sigurd, 81 år gammel.

I 1974 døde Inga Witzøe, åtte år etter sin mann, Sigurd. I forbindelse med Ingas begravelse ble det holdt familieråd på Kverva. Maren og Kalle, som nå var 43 og 56 år gamle, hadde liten interesse av å fortsette gårdsdriften. Det som én gang var et pulserende handelssentrum på øya, var nå et stykke land med gamle bygg med store renoveringsbehov, og mye udyrkbar mark. Det ble dermed ingen protester når Gustav, Maren og Kalles eldste sønn, ytret sitt ønske om å overta eiendommen. Det kom imidlertid med ett udiskutabelt premiss: gården skulle enten restaureres eller rives. At Kvervagården skulle stå og forfalle som en skygge av det som én gang var, kom ikke på tale. Det var helt i orden for Gustav. Han hadde uansett store planer for hjemstedet.

Det nye industrieventyret

Ethvert ungt menneske som vokste opp på Frøya på 60-tallet, ante nok at en var nødt til å reise til fastlandet så snart en skulle starte sitt eget liv. Det var ikke stort å ta seg til på øya; hjemme på Kverva var ikke annet enn gamle, trekkfulle byggverk, mye udyrkbar mark og knapt et halvt årsverk med sau. Det het seg at «folk flyttet i flokk», og øya led av et kronisk synkende folketall. Også unge Gustav Witzøe så seg nødt til å flytte. Motvillig satte han seg i bilen sin med en klump i halsen og kjørte fra Frøya. På ferga mot fastlandet kunne han nesten høre sin fars ord som et ekko bak fergeduren. Det er ikke noe for deg på Frøya, Gustav. Du må reise til byen. Den ettermiddagen i 1972 satt en ung mann i bilen sin og hulket. Han hadde lagt igjen hjertet sitt på Kverva, og nå skulle han til fastlandet for å studere.

Livet i byen

Veien gikk først til Trondheim, slik den gjorde for de fleste unge frøyværinger. Bylivet var ikke så verst, tross alt. Gustav begynte på yrkesskole og utdannet seg til bilmekaniker. Han fant seg godt til rette i fotballmiljøet på Ranheim, hvor han sto keeper. Da yrkesskolen var fullført og Gustav kunne kalle seg ingeniør, gikk ferden til Oslo for å søke jobb. Her fikk han jobb i Isberg Personbil, som på den tiden hadde det norske Volvo-agenturet, samtidig som han videreutdannet seg på BI. Gustav fant seg godt til rette i Oslo, med alt bylivet hadde å by på; her kunne han gå på kino, se boksekamper og spille fotball for Grorud. Etter hvert møtte han ei jente, ei frøyværing ved navn Oddny Andersen som også hadde flyttet til hovedstaden. Hun skulle Gustav gifte seg med. Trivsel til tross, det var noe i Gustav som trakk ham nordover. Han ville hjem til Kverva. Det ble sene kvelder og mye overtid i Oslo. Det var helt greit for Gustav, for det ga mye oppspart fritid, som kunne brukes hjemme på Kverva. Hver gang han hadde muligheten, hev han seg i bilen og kjørte nordover. Her, og bare her, følte han seg ordentlig hjemme. Her kunne han spille fotball på hjemmebane mens naturkreftene rusket ham i håret som en bortkommen sønn.

Den første smolten

Da Gustav flyttet til Oslo på midten av 70-tallet, hadde såkornet av en lakseindustri smått begynt å slå røtter på Frøya. Gustav observerte denne nye, gryende industrien med stor interesse. I 1976 forsøkte han å skaffe seg konsesjon til å drive oppdrett ved kaikanten på Kverva, men det fikk han ikke. En gang han var på helgebesøk hjemme, fikk han imidlertid ideen om å ta med seg laks fra de første oppdretterne på Frøya og forsøke å selge den i Oslo. Eksporten gikk over all forventning; folk elsket laksen fra Frøya. Etter hvert måtte han låne med seg varebil fra jobben i Volvo, for å få meg seg nok laks til å dekke etterspørselen. Snart fraktet han flere kilo til Oslo hver søndag. Etter at silda forsvant på 60-tallet, kunne det se ut til at fiskeindustrien på Frøya var i ferd med å få en ny vår på midten av 70-tallet. Flere begynte med lakseoppdrett, og det kunne se ut som om øya nok en gang var i ferd med å utvikle seg til å bli et sted man kunne bo og arbeide.

En svoger med en god idé

De aller fleste som har vokst opp på Frøya, har på et eller annet tidspunkt vært innom fiskeindustrien. Enten som fisker, selger, slakter, tangskjærer, pakker eller annet. To av dem som vokste opp på Frøya omtrent samtidig som Gustav, var brødreparet Svenn og Geir Bekken. De hadde skåret tang i ungdommen, og som unge voksne drev de hotell på Frøya. Svenn giftet seg med Gustavs søster, Eli, og ble dermed Gustavs svoger. Svenn hadde også observert den oppblomstrende oppdrettsindustrien som var i ferd med å etablere seg på Frøya. Det han observerte, handlet imidlertid om innpakking. Når man likevel drar fisken opp av vannet rundt Frøya, så var det vel også like greit at kassene som fisken skulle fraktes i, ble produsert her? Det var Gustav helt enig i. Slike ting kom det uansett til å bli høy etterspørsel etter fremover, det visste de som sto midt oppi det stadig voksende industrieventyret. Som tenkt, så gjort. I 1978 startet Gustav, Svenn og Geir BeWi – en emballasjefabrikk på Frøya. BeWi ble starten på en tid med lange dager og hardt arbeid, men det ønsket guttene velkommen. Det var jo nettopp å arbeide de ville. Gustav flyttet inn på hybelen til Oddny, og de levde på hennes lønn som hjelpepleier mens fabrikken kom seg på beina. Det skulle ta hele fem år før BeWi gikk med overskudd. Da ble det riktignok et pent overskudd på en hel million. Gustav, Svenn og Geir holdt BeWi gående frem til 1989, da kom direktøren for Rena Kartong til Frøya og ville kjøpe selskapet. Bekken-brødrene ville ikke selge, men det ville Gustav. Dermed kjøpte Svenn ham ut for 2,1 millioner kroner. Det ble starten på Witzøefamiliens neste kapittel, det som handler om laks.

Fra konkursbo til industrigigant

Det skulle ta tid for Gustav å komme inn i oppdrettsbransjen. Først søkte han jobb i TiMar, med mål om å drifte konsesjonen på Frøyas naboøy, Sula, men uten suksess. Etter en stund stiftet han selskapet Kvarv AS, med mål om å selv gå inn som eier så fort han fikk muligheten. Høsten 1990 overtok han majoriteten av det tidligere samvirkelaget Frøya Fiskeindustri, men det ble et kortvarig eventyr. Noen måneder senere ble selskapet solgt tilbake til Frøya Fiskeindustri. Gustav visste imidlertid at han var i rett bransje, han trivdes mellom merdene og nøt rollen som røkter, oppdretter og altmuligmann. Ikke minst ville han bli på Frøya, og da var det lakseoppdrett som gjaldt. Nok engang kom løsningen i form av en svoger med en god idé. Da det lokale oppdrettsselskapet Nordskag-fisk var i ferd med å gå konkurs, luftet Gustavs svoger, Olav Klungreseth, en tanke: De skulle ikke bare kjøpe selskapet? Jo, det syntes Gustav at de skulle. Gustav og Olav forhørte seg med en av hovedaksjonærene i Norskag-fisk, Karten Måsøval, om han ikke kunne tenke seg å være med på eventyret. Jo, sa han, det kunne han gjerne. Banken og konkursboet hadde tro på disse unge, driftige karene, og lot dem kjøpe virksomheten, som skulle bli til SalMar i 1991. Gustav hadde endelig kommet seg inn i oppdrettsnæringen, og for et eventyr det skulle bli. Det som startet med 16 ansatte og oppkjøpet av et konkursbo, skulle vise seg å bli et av verdens største oppdrettsselskaper, og mange frøyværingers levebrød. Man skal ikke undervurdere verdien av en frøyværings hjemlengsel. I 1993, to år etter oppstarten av SalMar, hadde familien Witzøe nok engang etablert seg på Kverva. Kvervalåna sto i nyrenovert, hvitmalt drakt, og på innsiden hadde Oddny og Gustav satt opp et barnerom. Der inne skulle en nyfødt Gustav Magnar snart begynne sitt kapittel på øya.